IEvasDrakt

Kjenner etter hvor jeg er følelsesmessig i dag. Det har vært turbulent lenge og jeg er sliten. Fortsatt er jeg på det hoderystende stadiet, - over politikere som innbilder seg at det er en økonomisk dans på roser å være delvis uføretrygdet. Samtidig er jeg forbauset over den nye vendingen livet nå har tatt. Jeg er, ikke ennå, på vei inn i depresjonen igjen, men det er ikke mye om å gjøre. Fra å være litt optimistisk tidligere i våres er jeg nå litt mer likegyldig. Kanskje er det forløperen til en ny depresjon, det vet jeg ikke. Håper det snur seg til det bedre raskt - jeg vil ikke tilbake til det klamme, mørke, tette tåketeppet som en depresjon er!

Mørke er trist. Ingenting positivt skjer, ingen kan nå deg, ingenting hjelper. Helt til det kommer et lyspunkt som virkelig skinner gjennom. Noen ganger kommer lyspunktene av seg selv, helt gratis, men for det meste må man skape dem selv. Sitter man hjemme og venter finner sjelden lyset veien. Man må våge litt for å vinne litt, tørre å miste fotfestet for å lande på et kanskje ukjent sted.

Lys består av mange farger. Hvilken farge gir deg mest glede akkurat nå? Keplerstjernen ved Gardermoen flyplass, med sitt hvite lys gir meg alltid en følelse av eventyr og trygghet på en gang. Eventyr fordi det hvite lyset kanskje er det mest uutgrunnelige. Trygghet fordi jeg vet at stjernen er der, hver gang jeg lander. Stabilitet gir trygghet. Mobilitet gir spenning og moro.

Av og til møter du mennesker som er som lyspunkter i livet. De tilfører tilværelsen noe viktig. Slike mennesker blir i hjertet ditt i evig tid, selv om forbindelsen brytes er kjærlighetens lys der fortsatt.

Det viktigste lyspunktet for oss mennesker er solen. Uten den intet liv. Ikke til å forundres over at mange tidligere sivilisasjoner var soltilbedere. Jeg skulle gjerne en gang feire soldagen i Nord-Norge. Uansett feirer jeg litt hver morgen det er sol. Snur ansiktet mot solen og trekker luften inn. Litt soltilbeder skal man tillate seg å være. ;)

Selvtillit nok til å komme seg fram i livet uten å rakke ned på noen eller sparke noen.... Selvtillit kan være så mangt. En trygghet i seg selv. Men er en trygghet i å vite at man er flink til å rotte seg sammen med andre selvtillit? Eller kanskje nettopp det motsatte. Ensomme mennesker blir ofte tillagt å ha lite selvtillit. Men sannheten er at det kanskje er andre mennesker man ikke har tillit til?

Blir du såret og avvist ofte nok er det ikke selvtilliten som får værst sår - men tilliten til andre. Når tilliten til andre forsvinner begynner du å isolere deg. Så får du beskyldninger om å mangle selvtillit, - og det er kanskje det som er det værste. Det skal en sterk selvtillit til å bære det å bli beskyldt for å ha dårlig selvtillit.

Lurer på om dette ordet er i ferd med å forsvinne, eller om det i det hele tatt noen gang har eksistert. Hva ligger det i ordet? Å være glad i sine medmennesker nettopp fordi de er medmennesker? Hvilke eksempler ser vi i hverdagen på dette? Leger uten grenser er kanskje et eksempel. De prøver å gjøre sitt i land hvor det er nesten umulig å få noe gjort. Men hvis vi trekker blikket litt lenger inn mot oss selv og samfunnet rundt oss. Hva er det som er mest framtredende, - nestekjærlighet, - eller gleden over å dømme og fordømme andre?

Vi går i rosetog for å vise sympati og medkjensle, mens samtidig fordømmer vi naboen som ikke helt passer inn i vårt mønster. Viser et ansikt utad, mens det andre ansiktet er annerledes. Den menneskelig psyke er interessant og vanskelig. Vi oppfører oss negativt mot en person helt til denne personen viser en helt normal negativ reaksjon på dette, - da fordømmer vi den negative reaksjonen. Rettferdig? Den som er uten skyld kan kaste den første stein. Jeg tror ikke det ville bli så mye steinkasting i våre dager heller.

Det er vondt å miste foreldrene sine. Samme hvor gamle de blir, eller hvor gammel en selv blir. Det er en av de største tomheter som man opplever i livet. Så skulle man kanskje tro at det var litt forståelse å hente i samfunnet?

Min far gikk bort for et par måneder siden. Første hindring ble banken. Min mor skulle sitte i uskiftet bo og ta over min fars kontoer. En smal sak? Slettes ikke. Det krevdes hard og lang innsats fra oss døtrene for å komme i mål. Min mor hadde på dette tidspunktet brist i ryggen og blodpropp i beinet og var rimelig imobil. Derfor måtte vi opptre på vegne av henne. Banken så oss kun som potensielle farer og satte opp den ene hindringen etter den andre inklusive å fjerne en av min mors egne kontoer fordi de påstod at kun min far (avdød) stod som disponent av kontoen. Hvordan han skulle kunne disponere denne kontoen fikk vi ikke noe svar på..... Mulig banken har en egen kontakt innen åndenes makt?

Det litt morsomme var en gang vi satt og diskuterte saken - åpent ute blant alle kundene selvsagt, så satt en stakkars sjel og skulle hjelpe en venn eller nabo eller et eller annet hos saksbehandleren bak oss. Saksbehandleren presterte å spørre om ikke vedkommende hadde en SØNN som kunne hjelpe seg isteden. Den gamle bondekulturen hvor kun menn kunne ta hånd om verdiene lever tydeligvis videre i bankverdenen...

Ja, ja etter at vi nær hadde avgått selv av frustrasjon og stress gikk banktingene til slutt i orden.

Så måtte min mor på avlastning på sykehjem. Ingen av oss døtrene bor i nærheten av moren vår, desverre, men vi prøver jo å ordne og hjelpe til så godt vi kan. Posten ville jo bli et problem i denne sammenhengen. Uten noen nære som kunne ta vare på denne tenkte vi i vår enfold at da måtte det kunne gå an å omadressere posten. Lett? Vi holder på enda for å prøve å få ordnet det.... Posten har regler, strikte regler for hvordan man kan hindre folk i å omadressere post - og en regel som sier at hvis postkassa flommer over av post er det din egen skyld fordi du ikke har tatt hånd om dette og informert postvesenet. Vi har informert og informert og informert.... Men nei, min mor må trosse smerter og sykdom og selv møte opp - da vil det bli i orden. Problemet er bare at mor kan ikke møte opp selv.... Har vi forklart og informert og forklart og informert.... Så mente posten at sykehjemmet måtte kunne hjelpe, - sykehjemmet prøvde, men ble møtt av samme regelvelde de.

Man kan få hjerteproblemer, høyt blodtrykk og stressymptomer av mindre......

Jeg synes det er kjedelig med for mye hvitt i interiøret, derfor har jeg heller ikke det. Leker av og til med tanken på å kaste alt jeg eier og starte på nytt slik at alt jeg eier kan matche og stå i stil. Tror likevel det ville blitt kjedelig i lengden. De tingene jeg eier har blitt mine og blitt til en del av det som føles som hjemme, ikke fordi de matcher, men fordi de har tilhørende minner.

Jeg bruker ikke neglelakk, men har overveid å begynne en gang. Om lenge. Når jeg blir pensjonist, kanskje..... Parfyme, foundation, rouge, lebestift, mascara, eyeliner, øyeskygge finnes derimot i sminkepungen min. Og brukes.

Som regel synes jeg vel at det finnes viktigere ting å blogge om..... i mitt liv iallefall.

Men innimellom kan man vel trenge litt ferie fra problemstillinger noen og enhver....

Og det er jo inspirerende å lese om andres syn på ting og også la seg inspirere av andres idèer! Jeg vil absolutt ikke at dette skal oppfattes som kritikk av blogger som omfatter disse temaene. Vi trenger dem!

:o))))))

Jeg har alltid så langt jeg kan huske tilbake i tid hatt problemer med å la ordene flyte ut av munnen i sosiale sammenhenger. Husker jeg fortalte dette til venninner på barneskolen som ikke forstod hvordan jeg hadde det. De mente det bare var å åpne munnen så gikk det av seg selv. Ikke for meg.

Jeg har hatt bedre og værre perioder i livet når det gjelder dette. I mange år trodde jeg det var den eksessive mobbingen på barneskolen som gjorde meg stum. Nå lurer jeg på om det rett og slett er personligheten min som er slik og at det er medfødt. Har møtt mye misforståelse og også mistenksomhet fra andre mennesker pga at jeg ikke er særlig meddelsom sosialt. En uttrykte det slik: "Du er ganske åpen, men jeg må spørre for å få vite noe - det kommer ingenting gratis."

Folk som ikke sier så mye blir ofte tatt for å være overlegne, arrogante, ha dårlig selvtillit etc. Det "normale" regnes for å være snakkesalighet. Jeg har egentlig ikke særlig dårlig selvtillit generelt sett. Selvsagt finnes det områder hvor jeg er mer sikker på selv enn andre, men det er ikke derfor jeg ikke snakker. Jeg har lettere for å uttrykke meg skriftlig, kanskje fordi jeg da kan tenke over det jeg skal uttrykke, litt før det skrives ned. Jeg har også vanskelig for å takle spørsmål som kommer bardus på eller folk som er uhøflige. Jeg har ikke så lett for å svare for meg eller "ta igjen". Noe bedre er jeg blitt med årene, men ....

Autister finnes i en lang rekke av varianter. Man tenker helst på "Rain Man" når man sier autist, men svært mange fungerer svært godt i samfunnet. Felles er sosiale vanskeligheter av forskjellig grad. Et forsøk på å diskutere dette med en mannlig bekjent resulterte bare i en lang rekke spydigheter. Han har en litt gammeldags tenkemåte og jeg tror at i hans forestillingsverden er det "skam" å være f.eks autist. Det er "skam" å være noe annet enn veltilpasset, ordrik, rik (og overfladisk?). Det kunne være interessant å finne ut hva folk generelt tenker om problemstillingen.

Hva tenker du når du møter folk som ikke sier så mye? Hvordan synes du samfunnet skal takle folk som ikke sier så mye? Skal folk som ikke helt takler det sosiale på en arbeidsplass få lov til å jobbe? Hvis ikke du vil jobbe sammen med noen som ikke snakker så mye, hvem skal da gjøre det? Hvis folk som ikke snakker så mye ikke skal jobbe, - hvem skal da sørge for at de har det de trenger av materielle nødvendigheter?

For en del år siden hadde jeg et par gjentagne drømmer som lignet hverandre litt i tematikken. De kom med jevne eller ujevne mellomrom i en årrekke.

Den ene drømmen var at jeg hadde kjøpt ny leilighet, men ikke solgt den gamle. Jeg måtte stadig tilbake til den gamle for å mate kjæledyr som stod igjen eller vanne potteplanter jeg hadde stående der. Alt var veldig detaljert mhp innredning, hvor leiligheten lå, naboer og alt. Det var ikke steder, ting eller personer jeg kjente igjen fra våken tilstand.

I den andre drømmen hadde jeg kjøpt ny bil, men måtte prøve å finne igjen den gamle som jeg ikke hadde solgt enda, fordi parkeringstiden holdt på å gå ut. Men jeg kunne ikke finne igjen riktig parkeringsplass. Ingen av bilene eller stedene som dukket opp hadde noe med virkeligheten å gjøre.

Jeg regner med at underbevisstheten jobbet med ubehagelige situasjoner i det virkelige liv, som jeg ikke klarte å avslutte. Da situasjonene var avklart etter noen år forsvant også disse drømmene.

Jeg pleier sjelden å huske det jeg drømmer. Kanskje en sjelden gang hvis jeg går inn og ut av søvnen om morgenen. Da blir jeg ikke kvitt drømmen selv om jeg er forholdsvis våken imellom hver søvnperiode.

Hjernen er et spennende instrument. Den jobber bevisst, men det mest spennende er det ubevisste. Da kan deja vu og klarsynte episoder også forekomme. I ettertid kan jeg tenke på disse drømmene om ting jeg ikke fikk avsluttet som interessante. Akkurat når det stod på var det mer slitsomt enn interessant.

Har lest utallige varsler om at en ikke skal gå fra vaskemaskin etc. mens det går. Det stemmer. I dag begynte det å brenne i vaskemaskina mi. Nede under trommelen der vannet er.... Har ikke fått undersøkt hva som er feil, men tenker med gru på hva som ville skjedd om jeg ikke hadde vært hjemme!!

Heretter kommer jeg til ¨å gå en ekstra runde for å sjekke at alle elektriske artikler er frakoblet når jeg ikke bruker dem! Vaskemaskina mi er en AEG Turnamat som visstnok skal være så solid at det er den eneste vaskemaskina som kan gå i arv til neste generasjon.... Det spørs om det ikke heller er en ny generasjon vaskemaskin som kommer i hus!

Ringte først HELFO. Jeg hadde betalt ganske mange egenandeler etter at jeg fikk frikort. Ønsket å finne ut av dette og hvor mye jeg eventuelt ikke hadde fått tilbakebetalt for. Servicetorget deres svarer ikke til navnet. Ble nesten umiddelbart brutt av og overstyrt av et kvinnemenneske som nok ikke har mye å se fram til i helgen. Hun var serdeles sur, tverr og gretten.

Deretter ringer jeg en annen leverandørs servicetelefon og blir skjelt ut fordi jeg ringer direkte til en avdeling. Jammen, sa jeg, jeg fant nummeret på nettsidene deres????? Hun som svarte sa temmelig bryskt at det hadde hun prøvd å endre på mange ganger. OK, - skal jeg ta jobb som webansvarlig hos dere og endre det da????

Ringte banken med bange anelser - de er jo kjent kun for å ta gebyrer, ikke for kundeservice. Men undere over alle undere, - jeg fikk hyggelig og blid hjelp!

Fredag den 13., ikke ulykkesdag, men dagen da alt snus opp ned?

:o))))

Hva har skjedd deg idag?