IEvasDrakt

Når livet består i å stå opp i en grå tåkedis av smerte er det ikke lett å smile, skape vennskap, gjøre det bra på jobben, i det hele tatt få oversikt ov er livet. Muligens sårer man mange når man befinner seg i smerten, helt sikkert er det at man blir såret av mange. Det er ikke lett å forholde seg til en person som helt har mistet lyset i øynene. Har du ikke vært der selv er det umulig å forstå.

Når du møter en person du ikke har sett på lenge, - og synes at personen ser både yngre, slannkere og gladere ut, skjønner du at personen har gjennomgått noe - og funnet ut av det. Noe har falt på plass og vedkommende har fått mer harmoni i sitt liv.

Det er lett å skyve noen som sliter eller er litt annerledes ut i kulden, - rotte seg sammen med noen andre, baksnakke vedkommende og skape et utfrysende "Big Brother"-stemning rundt denne personen.

Du kan være sikker på en ting; det er lettere å forholde seg til det meste når en ikke kjenner på en vedvarende, gjennomtrengende smerte.

Livet mitt og følelsene mine er begynt å falle på plass. Men det tar tid å snu skuta. Jeg har vært heldig det siste året og hatt positive personer og et positivt miljø rundt meg. Jeg har hatt tid til å bli kvitt redselen for å mislykkes, jeg har hatt tid til å bygge meg selv opp. Dette kunne skjedd tidligere, men jeg går ut fra at tiden ikke var rett for endring da.

Jeg har undret meg på fenomenet blogging. Hvorfor har vi en trang til å skrive om personlige ting offentlig? Blir hverdagen lettere å takleom man "surver" litt og får respons på det? Blir man gladere av å få vist fram sitt nyopppussede hjem? Det blir kanskje litt som å male bilder og stille dem ut? Kunne jeg ikke vært like fornøyd som "skapmaler"? Jeg vet at mine utstillinger har gjort noe positivt med meg som menneske. Jeg er blitt sikrere på meg selv, jeg er blitt gladere, jeg er blitt kvitt en god del smerte. Jeg kjenner en eldre dame som maler, som ganske enkelt slår fast at hun ikke ville overlevd uten malingen.

Jeg føler en nyvunnet glede jeg gjerne vil dele med andre. Jeg ønsker en ny start for meg, og for andre. Jeg vet ikke om denne gleden kan drepes lett eller om den er blitt livskraftig det siste året.

Det jeg vet er at man kan bestemme seg for mye i dette livet, man kan bestemme seg for å ha det bra og ta det bra. Av og til befinner man seg i en dyp smerte og de positive resultatene lar vente på seg. Men de kommer etterhvert. Bør man la mennesker som er i en positiv endring få en ny start?

Jeg tror at å være langsint rammer kun en selv. Tilgivelse gir langt større fred i sjelen samt personlig glede. Det er viktig å tilgi personer, handlingene trenger man ikke tilgi.

Det er lett å drepe lyset i en annens øyne, lettere enn å tenne det igjen. Av og til er det bare personen selv som kan få sitt lys til å brenne igjen. Det kan ta mange år om man ikke finner et miljø som støtter en i den jobben. Mange finner aldri et slikt miljø - og dør.

Det er rart hvordan man kan fanges i en smerte som  gjør en taus. Man forsvinner innover i seg selv og mister evnen til kommunikasjon. Det blir umulig å få fortalt hvor vondt det gjør. Jeg har opplevd å bli hånet mens jeg var i den smerten. Leger som mottar slike pasienter har en utfordring, de kan bare bruke sin iakttagelsesevne for å prøve å forstå hva som er feil. Løsningen ligger i riktige spørsmål - men de riktige spørsmålene kan være vanskelige å finne. Det eneste de kanskje har å forholde seg til er to øyne uten lys.

Mange setter folk i bås og nekteer å se at de forandrer seg. Mennesker forandrer seg hele tiden. Alt vi opplever er i større og mindre grad med på å påvirke oss. Mitt liv har forandret seg dramatisk de siste årene. Mange negative tilbakeslag har vist seg å bli positive faktorer på veien tilbake til lys og glede.

Det jeg har funnet ut de siste årene er at jeg er seig, sterk, full av ressurser, sta og en fighter av rang. Det har vært mange korsveier hvor jeg bare har kunnet gi opp. Fra en eller annen kilde har jeg vært i stand til å grave fram energi og pågangsmot til å fortsette,

Når man er på energilevel -10 har man ikke krefter til å ta vare på de menneskene en møter på en skikkelig måte. Mange vil sikkert føle seg såret over ikke å få så mye tilbake som det de mener å gi. Og hvis smerte legger et lokk på kommunikasjonen, oppstår vanskelige situasjoner lett. Det er forståelig at ikke alle har tålmodighet eller kjærlighet nok til å takle situasjonen. Derfor er det veldig positivt og inspirerende å møte mennesker som gjør nettopp det. Står last og brast med de nærmeste i den kamp de har for å kjempe seg tilbake til livet.

Depresjon kan ramme alle. Samfunnet i dag skaper større grobunn for depresjon. Samfunnet er oss alle. Jeg vil ha et samfunn hvor alle er akseptert som likeverdige. Derfor må jeg starte med meg selv. Har jeg noen fordommer? Bærer jeg på gammelt, utdatert nag? Ønsker jeg noe annet enn godt for mine medmennesker? Det er viktig å kreve å få noe tilbake. Det er viktig å ta plass og være bevisst på at en er verd positive ting. En er verd å bli verdsatt og elsket.

Å få være glad er nesten en menneskerett! Å forstå at en har det bra, er nødvendig for å ha et godt liv!